Hei kjære leser

Hei flotte menneske :)

 

Inne og kikker, selv om jeg ikke har oppdatert bloggen på vinter og vår?

Håper du har det bra!

 

For jeg har det bra :D 

Jeg spiser rett, prøver å få trent etter planen, nyter fritiden min med venner og familie og forsøker å ikke bli for stresset i en hektisk hverdag.

Men jeg innser at bloggen er og har blitt nedprioritert, og det gjør heller ikke noe.

Den rollen bloggen skulle ha, nemlig å holde meg på den smale sti, har utspunnet sin nytte.

De to årene jeg har hatt gleden av å bruke bloggen til å gå i meg selv, søke inspirasjon og bli kjent med andre flotte mennesker er uvurderlig.

Men jeg trenger den ikke lenger på samme måte; jeg kommer til å fortsette med de rutinene og gode vanene jeg har innarbeidet meg på denne tiden uansett om jeg blogger eller ei.

 

Takk for all kunnskap, støtte og innblikk jeg har fått fra dere! Bloggen har vært en god plass å dele opplevelser, få ut eder og galle samt å hemningsløst skryte over nye, oppnådde mål.

Jeg håper den har hatt en positiv påvirkning på deg og!

Jeg vet ikke om dette er takk for meg for godt, men dette er i allefall takk for meg foreløpig :)

 

-Anna-

Bakkeintervaller - Fra et hundeperspektiv

Hei!

Mitt navn er Una, jeg er en tispe på 7 år og er 14-barnsmor.

Jeg trodde jeg hadde opplevd både litt av hvert, men i kveld tror jeg det har rablet fullstendig for matmor..

Det hele startet da jeg hadde spist middag i dag. Jeg hadde gått og lagt meg igjen på min faste plass, når jeg oppdager at mor tar på seg joggesko. Tur! Jeg springer min vante runde opp og rundt stolpen i stua, før jeg rusher tilbake til plassen min og legger meg, klar til at mennesket kan si "fri" slik at jeg kan løpe i mot henne og inn i selen min. Jeg hører mor sukker og mumler noe, men det handler ikke om godbiter, så det tenker jeg ikke mer over. Matfatet kler på seg resten av klærne sine, tar på rare øreklokker som bråker og finner frem selen min. Juhuuu, vi skal uuuuuut!

Mor starter i godt tempo, noe jeg aldri har noe i mot, mest fordi jeg alltid forter meg når jeg må på do. Etter bittelitt snusing og tissing, og et noe utålmodig menneske, har vi funnet rytmen. Jeg vet hvor vi skal, fordi denne løypen følger vi minst en gang hver uke. Ikke verdens lengste tur, men jeg liker den godt fordi jeg vanligvis får løpe løs. Men når vi kommer ut av tunnelen, hvorpå den tobeinte alltid kobler meg fra og vi løper til venstre, kobler hun ikke av allikevel og vi løper mot høyre!

Jeg lar ikke dette vippe meg av pinnen og vi fortsetter å jogge. Etter ekstra ti minutt har vi tatt en runde på Forus og begynner på det som jeg kjenner som hjemveien vår. Med bilsalget borte ved Montèr skjer dette rare som jeg mener tyder på sinnsykdom og tidlig aldring hos mennesket mitt. Mor setter plutselig opp farten noe så enormt, noe jeg selvsagt setter supermye pris på og jeg hopper og danser ved siden av mor opp bakken. Mor virker andpusten og litt sur? 

Vel oppe på toppen, snur matfatet og jogger tilbake igjen. Javel, vi skal den veien igjen tenker jeg og følger med. Og vi lunter ned bakken i ett mer en bedalig tempo. Idèt vi når bunnen, lager mor plutselig ut av det blå "ny-rettning" lyden vår, snur på hælen og spurter opp igjen! Nå er jeg fortumlet, tenker at noe skummelt har skjedd og jeg løper det jeg er god for opp bakken jeg og!

Vel oppe igjen speider jeg etter det skumle, men ser ingenting. Mor stopper, lener seg fremover og tar seg til knærne, før hun begynner å jogge ned igjen! Har mennesket glemt noe der nede? Må jeg evt finne det? Jeg rusler nå på siden av mor og kikker opp. Alt ok? Mor smiler til meg og jeg er betrygget.

Nede igjen skjer akkurat det samme som sist; mor lager lyden, snur og løper! Jeg fatter null, men jeg løper lell. Oppe på toppen hveser mor og hoster litt, og jeg tenker med meg selv hva pokker forventer du av all denne løpingen?.. Matmor snur og vi tusler ned igjen, jeg er nå forberedt på hva kommer til å skje. Men hei! Der går det et menneske i mot oss! Endelig forstår jeg; dette er noen jeg kjenner og ham skal vi jammen få møte nå! Jeg logrer, smiler og jogger superglad i mot min venn :) Men mor holder meg igjen?! Hva skjer? Vi løper forbi mennesket, som viser seg at jeg ikke kjenner lukten igjen av engang.

Mennesket mitt snur og, ja du gjettet rett, spurter opp igjen. Jeg er ennå forbauset, men ikke forbløffet. Kanskje vi kjenner mannen allikevel? Jeg begynner å glede meg igjen for å treffe mannen og få kooos! Men vi løper bare rett forbi ham, og han virker bittelitt usikker på hva vi holder på med også. Clue 345 mot at mor har mistet forstanden, når til og med et annet menneske syns dette er noe pussig. Vi tusler ned igjen, mor ser sliten ut.

Nå vet jeg hva som kommer og er forberedt på snu lyden. Jeg hiver meg rundt og har gjort meg selv innforstått med det at jeg bare må fortsette å følge dette spinn hakkende gale mennesket mitt så lenge hun puster nok til å ikke svime av. Vi blir vel løpende opp og ned denne bakken i hele kveld tipper jeg. Jeg begynner å bli litt sliten selv av all denne spurtingen, man er tross alt en dame i sin beste alder. Vel oppe på toppen forbereder jeg meg på neste runde og er i forkant av mor og snur for å løpe ned igjen.

Men mennesket stopper opp! Og ikke nok med det, etter ett minutt eller så, fortsetter vi på hjemveien?! Hva skjedde nå? Glemte mor midlertidig ut veien hjem, for å så løpe seg halvt ihjel før hun kom på det igjen? Jeg går igjen rett på siden av dette vraket av en tobeint og kikker fortumlet og noe bekymret opp på henne. Jeg får litt godord og klapp på skulderen, så jeg antar at hun er blitt ok igjen. Vi tusler hjem og alt virker som normalt. Håper ikke dette gjentar seg, stakkars syke menneske!

Mor går og dusjer, jeg finner meg litt vann og så min kjære sofa 




(Edit: Dette var første gangen jeg tok med Una på bakkeintervaller, kunne jo ikke si nei til det bedende blikket ;) ) 

Forus - Hafrsfjord tur

Med god frokost innabords og solen skinnende ute, la meg og min kjære hund ut på tur lørdag 23/3.

Jeg var rastløs, uten planer og ville gå langt! Avtalte med min kjære mann at jeg bare skulle gå ut, se hvor jeg endte opp og ringe når jeg ville bli hentet :)

 

Ivrig hund på tur :)

Vår i luften og gåsunger på trærne!

Trasker over et gigantisk jorde med løsløpende og fornøyd firbent.

Ullandhaugstårnet i sikte!

På velkjente stier..

...Og stier som må bli utforsket ved en senere anledning :)

Veiskille; hvor går turen?

Flott tursti langs sjøen :)

De tre sverdene i stein ved Hafrsfjord!

Tar et siste bilde av sverdene mens jeg venter på å bli plukket opp :)

 

Nydelig tur, nydelig vær og like nydelig lørdag 

Motivasjonskalender!

Som hundetrener og adferdsnerd, vet jeg hva funker når det kommer til læring.

Belønning for ønsket adferd gjør at man får større frekvens av denne adferden, mens tilbakeholding av goder gjør at en annen adferd dør bort.

I mitt tilfelle er det min nyopptatte kamp med sukker som er gjenstand for endring, noe jeg gleder meg umåtelig til å ta fatt på!

Jeg elsker planer, jeg elsker å sette opp utfordringer, sytematisere og utføre. Og ikke minst, belønne meg selv for en godt utført jobb :)

Derfor har jeg kommet frem til følgende oppsett for operasjon sukker-kutt 2013;

En motivasjonskalender:

En helt vanlig kalender, med dager og datoer til å fylle opp både en hel måned og et helt år.

Men min kalender får ekstra stasj på seg!

Øverst har jeg ført opp mine dags og ukesmål. Feks skal jeg hver dag gå minimum en halvtimes tur + spise sunt og variert, lite men nok. Hver uke skal jeg ha gjennomført 3 økter med styrketrening, minimum en intervalltrening og gosh, ikke rørt noe godteri! Dette er alt minimum, noe jeg kan få til uansett hvor lite tid eller dårlig uke jeg har. Har jeg tid eller orker mer, føres dette selvsagt inn i ettertid. Oppgaven er å ha noe overkommelig og lite, noe jeg greier å mestre hver eneste dag :)

For hver dag jeg greier å følge disse målene, får jeg lov til å merke mestringen min på veggen i form av et klistremerke!

Et hjerte for meg og en stjerne for min kjære dersom han fullfører sine egne mål.

For hver uke jeg har et hjerte på hver dag, får jeg en sølvstjerne. Når jeg har samlet sammen 5 sølvstjerner, skal jeg unne meg noe større, feks en massasje, en ny veske eller et nytt par sko. Når de første 5 sølvstjernene er i boks, skal jeg endelig få bruke dette gavekortet jeg fikk av min kjære <3

 

Planen er å sette seg ned hver søndag, ta en oppsumering og en planleggingsrunde slik jeg alltid gjør, men i tillegg føre planene inn på kalenderen, slik at jeg får en daglig påminnelse både om mål og planer. I tillegg skal vi begynne å planlegge ukesmiddagene litt mer ordentlig (takk for tips gode Linda <3), så disse skal også føres inn. 

Jeg tenker å gjennomføre dette fra og med i morgen (18/3) til og med 15/6, for å så ta en oppsummering og bestemme om dette er noe jeg ønsker å fortsette med. I tillegg skal jeg prøve å utfordre meg til å gå til og fra jobb hver dag, men dette er noe avhengig av hvordan jeg har sovet, da det skal litt logistikk mtp barnehage levering og henting, samt travelhet den stunden jeg og T er alene om morgenen. Men jeg er giret og ser frem til å kutte ut den sløvende, samvittighetsgnagende avhengigheten min! Tenk at noe så trivielt kan gjøres så gøy bare ved hjelp av noen enkle virkemidler?

Neste uke ser da slik ut på kalenderen vår:

Mandag : Tur med Una. Handledag.

Tirsdag: Styrketrening. Hjemmelagde hamburgere.

Onsdag: Tur med B <3 Taco.

Torsdag: Styrketrening. Laks & grønnsaksform.

Fredag: Tur med Una. Bloggtreff! :D

Lørdag: Styrketrening + geriljakardio.

Søndag: Tur med Una. Chili con carne.

 

Åh som jeg gleder meg til å sette i gang! :D 

Jeg - Avhengig?

Den siste tiden har vært preget av mye sykdom og dertil lite trening og mye mer drittmat og godterier enn jeg har spist siden jeg ikke vet når. Og kroppen protesterer, hodet vi av karusellen, men hva gjør jeg? Fortsetter å ta de samme, dårlige valgene.

Jeg har tidligere fortalt dere om min røykeslutt, hvordan jeg detter av vogna av og til, men heldigvis sjeldnere og mindre for hver gang. Selv om jeg hater røykingen, det den gjør med meg både fysisk og psykisk, har den tross alt lært meg masse om meg selv, kunnskap jeg kanskje ikke hadde sittet på hvis jeg ikke hadde vandret vekk fra den smale stien jeg forsøker å vandre langs :)



Jeg googlet avhenginghet og fikk opp følgende på Wikipedia;

Avhengighet er i medisinsk forstand et syndrom, en tilstand som er preget av fysiologiskekognitive og adferdsmessige fenomener der bruken av en substans, en klasse av substanser eller en adferd, som en gitt person gir en høyere prioritet til fortrengning av annen adferd som han eller hun tidligere syntes hadde stor verdi.

ICD-10 skal diagnosen avhengighetssyndrom bare stilles dersom minst tre av følgende kriterier er oppfylt:

  1. Sterk lyst, eller følelse av tvang, til å innta substansen.
  2. Problemer med å kontrollere inntaket av substansen, i forhold til å starte, avslutte, og mengden som inntas.
  3. Fysiologisk abstinens-tilstand som opptrer dersom bruken av substansen opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinensyndrom for den aktuelle substansen, eller gjennom bruk av samme eller beslektet stoff for å lindre eller unngå abstinenssymptomer.
  4. Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere.
  5. Økende likegyldigheti forhold til andreglederog interesser. Økende tid brukt på å skaffe seg substansen, på å bruke den, eller på å komme seg i form etter bruken av den.
  6. Adferden og bruken fortsettes selv om det tilkommer åpenbare tegn på skadelige konsekvenser.

Alle 6 punkter kan jeg sjekke av og bekrefte.

Jeg må nok bare innse det, jeg blir fort hektet på ting og denne gangen har jeg vendt tilbake til en gammel avhengighet; 

SUKKER



Jeg er hektet på sukker, søtsaker og raske karbohydrater.

Jeg bruker det som avledning, trøst og belønning når noe går meg i mot, jeg er stresset eller sliter med emosjonelt gruff. Jeg har taklet slikt svært dårlig, aldri lært å avreagere. Jeg døyver smerter med dårlig mat og sukker, og ender opp med dårlig samvittighet og vips er en negativ spiral satt i gang.

Se det absolutt første innlegget jeg skrev om på bloggen, da jeg også fortalte om min velkjente klump rundt foten. 

 

Nå er jeg heldigvis utstyrt med andre ting her i livet i tillegg til den hangen til å bli hektet på ting. Jeg er staere en et esel med PMS, hater å gi opp og når noen forteller meg at det finnes noe jeg ikke greier, setter jeg himmel og jord i bevegelse for å motbevise. Og jeg ELSKER prosjekter som innvolverer egenutvikling, og jeg er en selvpiner når det kommer til å oppnå ting.

Derfor har jeg nok igjen gått og grublet mye på hvordan jeg kan ta og kicke denne avhengigheten og, og lagt slagplan. 

I morgen går jeg ut og kjøper inn noen hjelpemidler og så skal jeg presentere for dere slagplanen, måten jeg akter å takle dette en gang i løpet helgen.

Har du en avhengighet?

Oppsummering uke 10 og plan for uke 11

Oppsummering uke 10:

 

 Mandag: Fysiotrenin før kurs 

Tirsdag: En times tur med den firbente :)

Onsdag: Tur med Una før forening nr 1 denne uken ;)

Torsdag: Syk! 

Fredag: Trening utgår :(

Lørdag: En lett sykkeltur med hund og avkom, besøk på fritidsgård og loppemarked. Forening nr 2 på kvelden :)

Søndag: Kosedag med familien, halvtimes lett tur med allihop ute i finværet

 

Oppsummering: MASSE mat og lite trening :( Gi meg styrke! La neste uke bli bedre. Og la hovedfokuset nå bli opptrening mot Hove Tri, ingen mer sykdom og ingen mer pyskiske set-backs :)

 

Plan for uke 11:

Mandag: Spinning intervall 

Tirsdag: Fysiotrening med min kjære

Onsdag: Joggetur/tur

Torsdag: Svømming/Spinning med R :)

Fredag: Fysiotrening

Lørdag: Båtførerkurs! Bakkeintervaller?

Søndag: Båtførerkurs!

Under 100 dager igjen til Hove Tri!

For å være nøyaktig; 99 dager igjen til den store dagen :D

Og nedtellingen begynner.. Stay tuned!




 

Teit hjerne vs logikk; hvem vinner og hvordan endre inngrodde tankemønster?

Det psykiske aspektet ved treningen er min hovedmotivasjon for egen trening.

Så enkelt er det; min motivasjon for å trene er rett og slett for å ha det bra med meg selv og mine omgivelser.

Jeg trenger å bruke kroppen fysisk på en konstruktiv måte for å finne fred med eget hode.

Så hva skjer når jeg ikke får trent som jeg skulle? Jeg blir lei meg og depper!

 

Nå ligger jeg her henslengt på sofaen og syns unektelig synd på meg selv. Magen verker, jeg er svimmel og kvalm og all energi er som stjålet fra meg. Mest av alt sturer jeg fordi nok en dag med planlagt trening må forsakes for andre ting. Og jeg furter :P

"The only way to get out of a hole is stop digging it." 

Et sitat jeg kom over i dag. Og gjett om jeg kjente etter på den! For når jeg furter slik som nå, er det det ikke så nøye med hva jeg spiser eller lar være å spise. Jeg får en mismatch av en kobling oppe i hodet som gjør at jeg ikke greier å tenke etter om det virkelig ER så lurt å be min elskede mann kjøpe med seg is hjem når han har hentet child i barnehagen fordi jeg har en vond mage. Eller jeg tenker jeg ikke orker den vanlige maten fordi jeg er kvalm. Og jeg graver og graver..

Så for å enkelt oppsummere; dersom noe forhindrer meg i å trene, blir jeg lei meg og stresset. Blir jeg lei meg og stresset fordi jeg ikke får trent, spiser jeg ting jeg ikke burde, i mengder jeg så absolutt ikke burde. Og når jeg spiser ting jeg vet bedre enn å spise for mye av, blir jeg i alle fall furten, fordi det betyr at jeg beveger meg lenger og lenger bort i fra ønsket mitt om å bli slankere og se bedre ut. Noe som igjen gjør meg ennå mer lei meg og furten. Verdens teiteste logikk og der gjennomskuet jeg deg dustehjerne! ;) Men hvordan endre slike tankemønstre?

Innspill?

Ønsker ellers alle mine lesere en fin og sykdomsfri torsdag videre :)

En tid og stund for ettertanke

I dag gjorde jeg tre ganske utypiske ting.

  1. Jeg bestemte meg for å kun gå tur i dag, ikke trene, bare gå tur med hunden.
  2. Jeg gikk ut mens det fortsatt var lyst.
  3. Og jeg bestemte meg for å ikke ta med noe audio, dvs hverken musikk eller podcast av noe slag.

De første ti minuttene av turen stresset jeg med det at jeg måtte holde ett visst tempo, at jeg ikke fikk trent noe denne dagen, om jeg skulle hive meg på en spinningøkt når jeg kom hjem, hva jeg måtte lese og gjøre opp rapport på etter kurset de to siste dagene, osv, osv og så videre. Hjernen gikk virkelig på høygir. Hunden snuste på gresstuster og jeg enset ikke noe annet enn det som skjedde oppe i hodet mitt.

Og så hørte jeg noe jeg ikke har hørt på en stund. Fuglekvitter. Og jeg merket meg omgivelsene mine, lyset på himmelen og med en eim og forventning av vår. Gåsunger på trærne, unger som lekte og mennesker som i likhet med meg, gikk tur. Ro. Stillhet. Jeg merket meg fornemmelsen av lysere tider, av at kulden var der men var ikke bitende, registrerte hunden som var opptatt med sitt og at jeg smilte :)

Jeg kjeftet på meg selv. Hvor lenge siden er det ikke jeg har gått tur og faktisk lyttet, sett og opplevd turen? Hvor lenge har jeg har sett på tur med Una som "kardio" og ikke som avslapping og innhenting av nye krefter, idèer og inntrykk? For jeg har en introvert personlighet, jeg trenger tid for meg selv for å fylle på batteriene. Jeg elsker å omgås med rette folk, men for å finne egen stemme og essensen (banalt nok!) av meg selv, må jeg søke ensomhet og gjerne ut i naturen. Og hvor lenge siden er det ikke jeg gjorde det sist? Det er ikke noe galt i det å ønske noe mer ut av turen, feks å gå av seg frustrasjon og indre gruff, med musikk på ørene og fortsette den indre dialogen med innbilte kritikere. Men det er akkurat det som av og til er problemet; jeg eksisterer for mye oppe i eget hode og får ikke koblet av skikkelig.

Og etter en time med kontemplasjon, vårønsker og glad hund, var jeg hjemme igjen; blid, fornøyd og med masse nye inntrykk. Og da gjorde det ikke noe at jeg ikke fikk trent i dag allikevel. Jeg fikk sittet med mitt høyt elskede barn og snust på håret hans mens han så barnetv. Jeg fikk fortalt mannen i mitt liv at jeg elsker ham. Og jeg fikk nyte en kopp te med en giga hund på fanget mens jeg skriver dette blogginnlegget og er fornøyd med tingenes tilstand :)

Gå tur!

Nyt livet!

Nyt nået :)

Mandagsmorgen trening (minus blues!)

Da var ny uke i gang og jeg hadde alt klart;

Treningsklær pakket kvelden før: Check.

Musikk på telefonen for max treningseffekt: Check.

En liten gutt som kom inn og vekket meg halv fem om morgenen: Check..

 

Halv seks jaget jeg den spente lille gutten ut i stua for å se barnetv, suplerte ham med en banan og fant sengen igjen. Fikk sovet en times tid før jeg nok en gang måtte stå opp, kle meg og gjøre barn klar for barnehage og meg selv klar for trening før kurs.

T var mer enn klar for en dag i barnehagen etter en helg med de trege foreldrene sine, så fem minutter etter barnehagen åpnet, satt jeg i bilen igjen klar for Elixia.

Vi var hele 5 mennesker som befant oss på treningssenteret ti på 8 i dag tidlig. Passet meg temmelig ok :)

Varmet opp på mølla noen minutt før jeg gjorde meg spysisk og psykisk klar for fysiotrening.

Begynte med rar øvelse med stang, før jeg gikk over til strekk av hamstring med stang. Når stang-aktiviteten var bak meg, var jeg så klar som jeg kunne bli til å ta fatt på dagens fysio økt. Og jeg bestemte meg, etter råd fra fysio-PT Jens, å begynne med slutten av programmet og jobbe meg mot begynnelsen. Dvs, i dag begynte jeg med mageøvelser i TRX. Tok 1 x 12, 1 x 10 og 1 x 10 av TRX crunches (Bedre kjent som Reka av Shreddet :D ), før jeg gikk over til omvendt Reka (3 x10), en annen øvelse i TRX jeg ikke vet hva jeg skal kalle og avsluttet med 3 x 20 knebøy i TRX (ikke B og Trude sin heavy versjon hvor beina skal inn i TRX og man sjonglerer!).

Og jeg må innrømme, jeg hatet det mindre i dag enn i går. Men det er det jeg strekker det til, mindre hat. Jeg lar det allikevel ikke stoppe meg! Skal jeg se fremgang, må jeg fortsette. Jeg vet det innerst inne og må ikke la hodet overanalysere og ødelegge for meg. Selv om det er drit, skal jeg holde ut noen uker til. For jeg vil virkelig komme til neste PT time og si at jeg har gjort mitt aller beste og mene det. 

Snaaart... Forhåpentlig snarere enn jeg forventer, kan jeg begynne å trene "vanlig" igjen. Trene både knebøy, markløft og alt det andre jeg misunner dere andre å gjøre :) Og det får jeg nok ikke gjøre før core'n takler det. Så da innstiller jeg hjernen på å gjøre det beste ut av treningen og gleder meg til å ta opp det jeg virkelig syns noe om, om ikke alt for lenge :)

Les mer i arkivet » April 2013 » Mars 2013 » Februar 2013
de10sistekiloene

de10sistekiloene

28, Stavanger

Jeg heter Anna og er en jente som bor i Stavanger med min kjære mann, sønnen vår og hunden Una. Send meg gjerne en mail på de10sistekiloene@live.com :) Jeg begynte på hele 108 kg og har hittil greid å gå ned 38 kg, men har nå flyttet fokuset fra vektnedgang til styrkeoppgang og forming av kroppen i stedet. Følg meg gjerne!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits